Håndoppmating, en dans på roser?

Oktober 2011 opplevde jeg noe som jeg tror de fleste oppdrettere frykter. Et undulatpar som ikke ville mate ungene sine.
Vel, opplevelsen ble til et innlegg i NTH (Norsk Tropefugl Hobby) som er kommet ut i disse dager.
Jeg gleder meg veldig til å se det på trykk med egne øyne, men her er hvertfall orginalen skrevet hjemme i min egen stue ;)


Håndoppmating, en dans på roser?
En tirsdagskveld i oktober opplevde jeg alle oppdretters mareritt. Undulatene mine sluttet å mate sine små unger, og jeg hadde ingen fosterforeldre til å ta over jobben.
Det startet med den minste ungen i kassa (med seks unger), som ikke hadde fått mat på et helt døgn. Den ble svakere og svakere. Som den Dr. Dyregod jeg er, kunne jeg ikke se på at denne lille ungen bare svant hen og muligens kom til å dø. Så jeg søkte hjelp hos mine venner inne på undulatsiden.no. Hadde de noen gode råd som kunne hjelpe den lille gjennom natten?
Jeg fikk mange gode råd, men valget falt på pellets.
Jeg fant til min store glede en pose pellets i skapet som jeg knuste med en morter, blandet med kokt vann og begynte mate den lille babyen med skje. Siden det er lett å få mat i luftveiene i stedet for spiserøret til noe så smått, turte jeg ikke bruke foringssprøyte. Til min store glede spiste den og ble virkelig god og mett i den lille magen sin. Så jeg la den tilbake i den tro at nå var den blitt sterkere og kunne rope etter mat til sine foreldre.

Men dagen etter var den like tom i kroen, jeg ventet og ventet på at foreldrene skulle mate den, det skjedde ikke. Så jeg laget mer tynnflytende pelletsvelling og fikk fylt opp magen på den lille.

Etter hvert innså jeg at foreldrene ikke kom til å mate den lille selv, og jeg var usikker på
om pelletsen var nok. Jeg innså at jeg måtte ha håndoppmatingsfòr. Jeg startet en ringerunde til dyrebutikker i omegn, men det var slett ikke så enkelt som jeg hadde trodd. Utrolig nok visste ikke de i dyrebutikkene hva jeg snakket om. ”håndoppmatingsfòr” hadde de ikke hørt om, men de hadde eggefor.
-Dette svaret fikk jeg fra 5 forskjellige dyrebutikker, der en fnøys av meg og syntes det var bare tull!
Siste butikken jeg ringte til var Zoo1-Sandvika, og da var jeg rimelig fortvilt. Den hyggelige mannen i andre enden sa at DET var ingen problem å skaffe, de måtte bestille fra Sverige, men de kunne ha det inne i butikken om ca fire dager. Dette var redningen for meg og den lille babyen, som levde på pelletsgrøt i nesten en uke.
Mens jeg ventet på bestillingen min fra Sverige skjedde det mer i kassa. Der sluttet foreldrene å mate alle ungene sine, og begynte å hakke på dem i stedet. Nå satt jeg med seks unger i alderen fra nyklekket til nesten to uker gamle.
Etter atter en gang å ha ropt ut min fortvilelse til mine venner på nettsiden vår fikk jeg tips om å lage en ”kuvøse” til de små, med rugekasse og varmeflaske. Det ble det nye hjemmet til disse små i ca seks til syv uker. Nå hadde jeg fått meg fulltidsjobb!

Å ha seks sultne, små unger i kuvøse på kjøkkenet var slett ikke noen dans på roser, det kan jeg skrive under på. Mange tenker nok at ”naturen skal gå sin gang” eller ”det er vel ikke noen sak”. Vel, jeg tok på meg jobben vel vitende at det kom til å bli en tung jobb. Jeg er for tiden sykemeldt og stuller hjemme med mine fire menneskebarn, nå var jeg plutselig mamma til 10 stykker, men heldigvis hadde jeg tid til de seks ekstra små.
Det var tidlig opp om morgenen; kl 07.00 var frokost, dette brukte jeg ca en og en halv time på. For så å starte på nytt ca to timer etterpå med ny mating, noen ganger en gang i timen. Ungene spiste godt men la på seg sakte. De utviklet seg senere enn normalt selv om jeg fulgte oppskriften på forings pakken. Jeg begynte så smått og lage grøten litt tykkere enn det som sto på pakken, det gikk ikke lang tid før det ga resultater og de startet en normal utvikling.
Om natten fikk jeg sove litt, mellom kl 01.00 og 07.00 var det stille i kassa og ungene fikk tømt kroen sin for å unngå sur kro.

Jeg ville jo svært gjerne ha et liv også ved siden av disse undulat ungene, så hver gang jeg skulle noen sted måtte de være med. Da var det å pakke dem inn i oppvarmet bil, ta med stellebag med vannkoker, skåler og håndoppmatingsfòr. De var med på overnatting og besøksrunder så det holdt. Bonusen ble at de ble sosialisert i massevis, for alle ville jo kose med dem.

Etter som ukene gikk og jeg fikk ny forsyning fra den flotte dyrebutikken i Sandvika var det på tide å introdusere de små ungene ”mine” for mer grønnsaker i maten. De fikk nå økologiske grønnsaker og avskallet hirsegrøt, kjøpt på helsekosten og beregnet for spedbarn. Dette fungerte utrolig bra blandet med håndoppmatingsfòret. De la godt på seg og begynte å bli store, sterke ungfugler.

Det var nå det begynte bli gøy! Med engang ungene hørte vannkokeren kom på og ”Mamma” klirret med skjeen i matskåla, hoppet de ut av kassa og kunne ikke komme fort nok bort til meg for mat, de nærmest hoppet oppi matskåla og forsynte seg selv til de var sprekkmette. Nå var også de største blitt så store at de spiste frø og hirse på egen hånd, men jeg tilbød dem mat så lenge de ville ha fra ”Mammaen” sin.

Så kom den dagen jeg virkelig hadde gruet meg til, ungene var store nok til å flytte. Jeg hadde nådd målet mitt: Ungene overlevde! En etter en flyttet de fra meg og til nye gode hjem, og det var ikke fritt for at jeg måtte felle noen tårer, både av glede for at jeg hadde fått dette til og av sorg, for jeg var blitt så utrolig knyttet til dem.
Den første lille babyen jeg begynte å mate og lillebroren hennes bor her fortsatt. Disse er to meget spesielle unger for meg, de er også bærere av toppet gen, da deres pappa har den fineste toppen jeg har sett.
Så da er man en erfaring rikere, jeg har håndoppmatet et kull med små undulatunger. Det var en tung jobb, slett ikke en dans på roser, men helt klart verdt det!
(dette bildet er av den minste ungen i dette kullet)

Jeg vil rette en stor og veldig takknemlig TAKK til mine venner på undulatsiden.no for støtten jeg fikk og all den fine hjelpen de ukene dette sto på som verst og ikke minst til Zoo1-Sandvika, som ga meg den beste servicen jeg noen gang har fått både under håndoppmatingen og nå i ettertid!
Med kvitrende gladhilsen
Monica Weenås Kristoffersen